Vismannen og elefanten

I den superpopulære bloggen om Munken og businessmanen fortalte jeg om en veldig spesiell munk fra Tibet.  Et stykke unna, i et land i Sørøst-Asia, bodde det en annen vis mann:

På vei opp stien til det lille huset hvor mannen bodde gikk det en kvinne i 40-årene.  Hun gikk med nervøse skritt og lurte på hvem i all verden denne mannen hun hadde fått anbefalt egentlig var.

Vel fremme ved huset presenterte kvinnen seg, og fikk umiddelbart et stort, vennlig smil tilbake.  Før hun visste ordet av det hadde hun fortalt ham alt…

Om hvordan hun var livredd for å snakke foran mennesker, om hvordan hun som ung jente hadde tabbet seg ut når hun skulle holde en presentasjon foran klassen, og om hvordan hun helt siden den ekle opplevelsen hadde gjort alt hun kunne for å unngå å måtte snakke foran grupper igjen.  

Nå hadde hun derimot fått tilbud om en ny, kjempespennende stilling i firmaet hun jobbet, men hun vurderte å takke nei ettersom det muligens innebar at hun ville bli nødt til å holde regelmessige gruppemøter og foredrag.

Når hun var ferdig med å fortelle, smilte vismannen på nytt varmt til kvinnen og spurte:

“Si meg, har du noen gang vært på sirkus?”

“Ja?”  svarte hun nølende. 

“Har du noen gang sett en elefant på sirkus?”

«Ja…”  svarte hun på ny og lurte på hva det hadde med saken å gjøre.

 “Det du kanskje ikke har sett er hvordan selv de største elefantene står bundet fast bare med en liten lenke rundt ankelen.  Elefanten er så stor og sterk, og lenken så liten og tynn.  Ett lite rykk og han ville vært fri.  Likevel gjør han det ikke!” fortalte mannen entusiastisk mens han gestikulerte ivrig med begge hendene. 

“Hvorfor ikke?”  spurte kvinnen, og satte seg forsiktig nærmere vismannen.

“Du skjønner det, når elefanten var veldig liten, bare en baby, så prøvde han å bryte seg løs, men han var ikke sterk nok.  I måned etter måned forsøkte han å komme seg løs.  Til slutt ga den lille elefanten opp, overbevist om at det var umulig å bryte seg løs.”

“Nå”,  fortsatte vismannen, og festet blikket på kvinnen,  “prøver ikke elefanten lenger…  Den samme tynne lenken er nok for å holde elefanten på plass. Den tror ikke lenger det er mulig.  Den har gitt opp.”

Kvinnen kjente en klump i halsen.  Hun kjente seg så altfor godt igjen.

“Sånn er det også med oss mennesker”,  fortsatte vismannen,  “mange er fortsatt bundet av hendelser og opplevelser som har skjedd i fortiden.  Vi hjernevasker oss selv til å tro at vi er maktesløse.  Bare det å kjenne litt av det samme ubehaget er nok til å paralysere oss og hindre oss i å i det hele tatt forsøke.  Vi glemmer helt at vi nå er en annen person som både er større, sterkere og med mer erfaring.”

Vismannen reiste seg sakte opp, så direkte på kvinnen og sa:  “Stopp derfor, min datter, å sette likhetstegn mellom fortiden og fremtiden.  Mist aldri troen, du er sterkere enn du tror.  Og viktigst av alt… husk at hun som kjemper mot frykten vil være i en evig kamp, mens hun som våger å møte frykten vil være fri for alltid.”  

Det sies at elefanter aldri glemmer.  Sånn er det i mange tilfeller også med oss mennesker.   Det kan være en negativ opplevelse eller kommentar du fikk høre når du var yngre som gjorde at du skapte deg en “sannhet” om deg selv og hva du er i stand til.  Den lenken står der og venter på å bli brutt… av deg!

Husk at å være modig handler ikke om å ikke være redd. Å være modig handler om å gjøre det man er redd for til tross for at man er redd.

PS!  Følg meg gjerne på facebook, og ikke minst: ta en titt her for flere inspirerende historier og motiverende coachingtips. 

Del gjerne historien videre: