Historien om gutten og det godhjertede treet
Av og til leser du en nydelig historie som gjør deg rørt. En historie som får deg til å innse hvor ubeskrivelig glad du er i en annen person og som får deg til å tenke over hvor mye den personen har ofret for at du skal ha det bra. For meg er den personen min kjære mamma Sigrun. Kanskje kjenner du igjen din egen mamma eller en annen morsfigur i denne fantastiske historien?
Det godhjertede treet
av Shel Silverstein (fritt oversatt av Alexander Mørland Karlsen)
Det var en gang et tre….
og hun elsket en liten gutt.
Og hver dag kom gutten for å leke rundt treet.
Han lekte blant bladene hennes, klatret opp stammen, svingte seg i grenene hennes og spiste epler.
De lekte gjemsel sammen, og når han ble sliten sov han i skyggen hennes.
Og gutten elsket treet over alt på denne ord.
Og treet var lykkelig.
Men tiden gikk.
Og gutten ble eldre.
Og treet var ofte alene.
Så en dag kom gutten til treet og treet sa: ”Kom, gutten min, kom å klatre opp stammen min, sving deg i grenene mine, spis epler, lek i skyggen min og vær lykkelig.”
”Jeg er for stor for å klatre og leke”, svarte gutten. “Jeg vil kjøpe ting og ha det gøy. Jeg trenger penger.”
”Jeg beklager”, sa treet, ”men jeg har ingen penger. Jeg har bare blader og epler. Ta eplene mine, gutten min, og selg dem inne i byen. Da vil du ha penger og du vil være lykkelig.”
Og gutten klatret opp i treet, plukket eplene hennes og bar dem av sted.
Og treet var lykkelig.
Men gutten holdt seg borte i lang tid … og treet var trist.
Og så én dag kom gutten tilbake og treet ristet av glede og sa: ”Kom, gutten min, klatre opp på stammen min og sving deg i grenene mine og vær lykkelig.”
”Jeg er altfor opptatt til å klatre i trær,” sa gutten. ”Jeg vil ha et hus som kan holde meg varm”, fortsatte han. ”Jeg vil ha en kone og jeg vil ha barn, så jeg trenger et hus. Kan du gi meg et hus?”
”Jeg har ikke noe hus”, svarte treet. ”Skogen er mitt hus, men du kan kutte av grenene mine og bygge et hus. Da vil du være lykkelig.”
Og gutten kuttet av grenene hennes og bar dem av sted for å bygge seg et hus.
Og treet var lykkelig.
Men gutten holdt seg borte i lang tid.
Og når gutten kom tilbake var treet så lykkelig at hun nesten ikke klarte å snakke.
”Kom, gutten min”, hvisket hun, ”kom og lek.”
”Jeg er for gammel og trist til å leke”, sa gutten.
”Jeg vil ha en båt som vil ta meg vekk herifra. Kan du gi meg en båt?” spurte gutten.
”Sag av stammen min og lag en båt”, svarte treet. ”Da kan du seile av sted … og være lykkelig.”
Og gutten sagde ned stammen hennes og lagde en båt og seilte av sted. Og treet var lykkelig … men ikke egentlig.
Og etter lang tid kom gutten tilbake igjen.
”Jeg beklager, gutten min”, sa treet, ”men jeg har ingenting igjen å gi deg – jeg har ingen epler igjen.”
”Tennene mine er for svake for epler”, svarte gutten.
”Grenene mine er borte”, sa treet, ”du kan ikke svinge deg i dem”.
”Jeg er for gammel til å svinge meg i greinene”, svarte gutten.
”Stammen min er borte”, sa treet, ”du kan ikke klatr…”
”Jeg er for sliten til å klatre”, avbrøt gutten.
”Jeg beklager”, sukket treet. ”Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg noe … men jeg har ingenting igjen. Jeg er bare en gammel stubbe. Jeg beklager…”
”Jeg trenger ikke så mye nå”, sa gutten. ”Bare et rolig sted å sitte og hvile. Jeg er veldig sliten.”
”Vel”, sa treet og rettet seg opp så mye hun kunne, ”en gammel stubbe er god for å sitte og hvile seg på. Kom, gutten min, sett deg ned. Sett deg ned og hvil.”
Og gutten gjorde så.
Og treet var lykkelig.
Følg oss på facebook for mer inspirasjon: